Nyheter fra Norges Litteraturskole

last ned teksten(word;28KB)

Norges Litteraturskole manusutvikling litteraturformidling tekstarbeid

Hakkespettbok for akademisk skriving
av: Espen Tokerud

Kunsten å skrive en akademisk oppgave
Umberto Eco
Idem
Kjøp boken hos Bokkilden!

Kunsten å skrive en akademisk oppgave er en håndbok i akademisk skriving, og er en klassiker innenfor sin sjanger. Umberto Eco forteller om hele prosessen med å skrive en større oppgave, fra unnfangelse av ideen, til den siste flikkingen på fotnoter og tegnsetting. Etter å ha vært en favoritt blant italienske studenter i en årrekke, er den nå oversatt til norsk.

Umberto Eco har en meget variert produksjon bak seg. Han er kjent som skjønnlitterær forfatter med titler som Rosens navn og Foucaults pendel. Som akademisk skribent har han levert viktige bidrag innen blant annet semiotikk, fortolkning, og estetikk.

Tittelen minner kanskje om titler som ”Å lykkes med Norsk stil” og lignende bøker som lover deg en snarvei til gode karakterer. Eco, derimot, er ikke interessert i å gi studenten noen enkle løsninger. Han gir arbeidsmetoder og råd som kan lette byrden, men ansvaret må man ta alene. Boken er ikke for dem som vil komme seg gjennom oppgaven så fort som mulig, noe han mener er bortkastet tid: ”ja da er det bedre og raskere å gjøre følgende: (1) betale en passende sum for å få oppgaven skrevet av noen andre, (2) kopiere en oppgave som er skrevet for noen år tilbake på et annet universitet”

Kapitlet Valg av emne er blant de mest matnyttige i boken. Som alle som er ferdige med hoved/masteroppgaven kan bekrefte, er valget av emne, omfang og avgrensning av avgjørende betydning for hele det videre arbeidet. Umberto Eco gir en meget instruktiv innføring over de valg man må gjøre, og hva man bør overveie for at oppgaven skal bli passe omfattende og være dyptløyende nok til å gjelde som et lite stykke forskning. Han oppfordrer til å gjøre nøye forarbeider, undersøke tilgjengelighet av stoff og vurdere egne forkunnskaper før man gir seg i kast med arbeidet. Denne delen er rikelig illustrert med eksempler fra mange ulike fag.

Det er også viktig å velge tema utfra hvor store ambisjoner en har med oppgaven. Han gir eksempler på oppgaver som egner seg for en student som ønsker å bruke seks måneder (absolutt minimum) og for noen som vil bruke 3 år (øvre grense).

Pirk,pirk

En hovedoppgave er en slags svenneprøve i akademisk skriving, og setter strenge krav til nøyaktighet og etterrettelighet. Denne boken tar for seg såvel tegnsetting som føring av noter,sitater, bibliografier og innholdsfortegnelser. Dette er ikke spennende lesning, men veldig instruktivt.

Kunsten å skrive en akademisk oppgave inneholder mange råd om hvordan en student burde strukturere arbeidet sitt. Eco presenterer en arbeidsmetode der bruken av kartotekkort for sortering av ideer, sitater og litteraturhenvisninger er et sentralt element. Denne metoden virker gjennomtenkt og er vel utprøvd, men passer neppe for alle. Men selv om man ikke trives med en fullt så strukturert arbeidsform, vil nok de fleste finne råd de kan dra nytte av i arbeidsprosessen.

Veilederen

Forholdet til veilederen er vesentlig for alle studenter på høyere nivå. Eco vektlegger at man må forsøke å benytte dennes kunnskap best mulig: ”I løpet av den tiden man skriver oppgave er veilederen det eneste kompetente publikum man har”. Men man skal også være litt på vakt. Veilederen kan ha sin egen agenda for å utnytte studentens arbeid til sin egen fordel: ”Han får studentene til å arbeide for seg , så lar han dem bestå og bruker deretter kynisk arbeidet deres som det skulle ha vært hans eget ”. Eco mener forholdet skal bygges på respekt og tillit, men at man bør gjøre endel forundersøkelser før man velger seg veileder.

Smittsom entusiasme

For studenten som kjemper med motivasjonen, og føler seg akademisk ensom i høstmørket og kulden, kan denne boken fungere som en kraftig dose solhatt. Eco er åpenbart engasjert i forskning og akademisk arbeid, og det er en entusiasme som smitter. Han betrakter oppgaven som et dannelsesprosjekt, hvor man modnes som akademiker og person. Hindringer på veien (så som fremmedspråk, informasjonssøk) gir deg mulighet til å lære deg ting du ikke får muligheten til senere.

Kunsten å skrive en akademisk oppgave er skrevet i 1978. Den utviklingen som har skjedd siden den gang, gjør det naturlig å stille spørsmålstegn ved bokens aktualitet. PC’n har kommet, søkesystemer som Bibsys letter søkingen etter akademisk litteratur lettere og tilgangen til internett gjør det mye lettere å få oversikten over et emne. Hverdagen for den som skriver et større akademisk arbeide er rett og slett blitt en annen. Men de fleste vil nok kjenne seg igjen allikevel. Mesteparten av rådene i denne boken er nyttige selv i dag, selv om situasjonen er annerledes. Men mye er selvsagt utdatert: ”Forøvrig koster en brukt reiseskrivemaskin mindre enn å få oppgaven profesjonelt renskrevet”.

Et annet ankepunkt er at boken er italiensk og skrevet for italienske forhold og akademiske tradisjoner. En ’tesi di laurea’ er ikke det samme som en hovedoppgave, og forholdet mello student og veileder er mer egalitært her til lands enn i Italia. Men nok en gang kan man konstatere at det må være forbausende mange likhetstrekk. Problemstillingene er de samme, og Ecos råd er aktuelle på tross av spranget i tid og rom. Forordet, skrevet av Thomas Hylland Eriksen, greier ut om de viktigste forskjellene og viser hvilke kapitler som er aktuelle og hvilke som er utdaterte.

Kunsten å skrive en akademisk oppgave er nyttig lesning for alle som skriver hovedoppgave, masteroppgave eller semesteroppgave, særlig innenfor humanistiske eller samfunnsvitenskaplige fag. Den er sarkastisk, spydig og vittig og såpass god lesning i seg selv at jeg vil anbefale den til deg som har skrevet oppgave også.