Nyheter fra Norges Litteraturskole
Aldebaran: Fra bekjennelse til fortelling
Hovedpersonen i Jan Fongens roman Aldebaran heter Kristian Gilder. Ved romanens begynnelse er han forvirret etter farens død. Var han medvirkende til dødsfallet? Var det hans eget verk? Samtidig sliter han med et forhold som ikke fungerer og en arbeidsgiver som krever for mye av ham. Løsningen er å reise vekk. Han drar på forretningsreise til Istanbul, men en rekke opprivende opplevelser øker bare uroen i ham. Til slutt drar han hjem for å stå til ansvar for sine handlinger. Romanen Aldebaran er en bok om forholdet mellom fedre og sønner, om skyldfølelse og om å søke i fortiden for å få svar på viktige spørsmål. Den orientalske byen i grenseland mellom øst og vest, mellom gammelt og nytt, blir en betydningsfull arena for bokas handling.
Jan Martin Fongen (f. 1958) er Cand. Mag. med Litteraturvitenskap og Nordisk språk og litteratur. Han har jobbet i bokhandel og i forlag, men har de siste 25 årene arbeidet med bedriftsledelse, markedsføring og internasjonalt salg. Fongen debuterer skjønnlitterært i 2010 med romanen Aldebaran.
Hvordan startet arbeidet med denne boken?
I 2002 døde min far. Etter hans død fikk jeg et sterkt behov for å lære ham bedre å kjenne. Jeg begynte å skrive historien om ham som ren terapi. Etter hvert begynte en fortelling å ta form, både om far, om mine følelser og om min leting etter ham. Denne fortellingen var utganspunktet for det som i dag er romanen Aldebaran. I løpet av arbeidet med boka har min og fars historie kommet i bakgrunnen og blitt erstattet av en forhåpentligvis mer allmengyldig fortelling om hva som kan skje med oss hvis vi kommer i en ekstrem livssituasjon.
Hvilke hindre har du møtt på veien fram mot ferdig bok?
Når jeg bestemte meg for at jeg ville jobbe videre med boka og prøve å skape noe litterært, hadde jeg altfor stor tro på egne skriveferdigheter. Det å jobbe fram en fortelling som "henger på greip", er som å legge et komplisert puslespill. Det er mulig å jobbe fram rammeverket systematisk ved å plukke ut alle brikkene som har en rett kant. Men resten av bildet skapes av en blanding av gode observasjoner og mye tilfeldigheter.
Da jeg endelig følte at jeg hadde skapt noe andre kunne få lese, ja til og med burde lese, fordi jeg selv var fornøyd, viste det seg at jeg var milelangt unna et ferdig produkt. Historien sprikte til alle kanter og der jeg hadde forventet å få klapp på skulderen og tilnærmet stående ovasjoner (fra venner, familie, kjente og alle de forlagene jeg sendte manuset til), fikk jeg kun skuldertrekk. Det var greit nok, men ikke på langt nær så stort som jeg trodde selv.
Dersom jeg hadde hatt anelse om hvor mange timer som skulle til for å skape en komplett fortelling som følger et resonnement, som er språklig det beste man kan få til og der alle løse ender bindes fint opp til slutt, hadde jeg aldri begynt.
Hva vil du leseren skal sitte igjen med etter å ha lest boken?
Først og fremst håper jeg leseren vil ha glede av en spennende og underholdende fortelling som rører ved problemstillinger han eller hun vil kjenne seg selv igjen i. Alle har sikkert opplevd å ha dårlig samvittighet. Noe av moralen i boka, er at det ikke nødvendigvis er meningen at du skal ta på deg all skyld selv.
I mellommenneskelige forhold, enten det er mellom familiemedlemmer, venner eller kjærester, vil skyldfølelsen være mer eller mindre synlig for oss. Men den ligger der, og den kommer ofte til overflaten når mennesker som vi har vært knyttet til gjennom familiebånd eller vennskap, ikke er der lenger. Da kan vi ikke spørre om ting vi burde ha spurt om. Vi kan ikke be om unnskyldning. Jeg tror mange sliter med dette og håper at boka kan gi grobunn for egen bearbeiding av slike tanker.
 |
| Jan Fongen |
Hvilke erfaringer - på godt og vondt - har du med norske forlag?
Norske forlag er vel som bedrifter flest ute etter å tjene penger. Det var ikke lett å komme som debutant å være over 50 år og ikke ha verken et krim-manus eller en biografi av en kjendis å komme med. Men jeg må si at jeg ble behandlet av samtlige forlag jeg henvendte meg til med respekt og med gode tilbakemeldinger. Jeg fikk mange råd. Det beste fikk jeg av et forlag som anbefalte meg å kontakte Norges Litteraturskole for å få hjelp til å utvikle manuset mitt.
Du har innhentet respons fra ulikt hold i arbeidet med boken - hva har du fått ut av det?
Jeg sendte det første utkastet til min norsklærer på gymnaset, historikeren og forfatteren Karsten Alnæs. Den gangen var ikke manuset mer enn et bekjennelsesskrift, en hjelp i mitt sorgarbeid.
Alnæs har vært som en mentor for meg og var den som fikk meg interessert i å ta utdannelse innen språk og litteratur. Han var også den første som oppfordret meg til å jobbe videre med boka.
Familien har også støttet meg hele veien. Når man får et behov for å sitte alene og tenke og skrive i flere timer hver dag i mange måneder, kreves det en tålmodighet og forståelse fra andre familiemedlemmer. Det setter jeg stor pris på at jeg har fått.
Du har benyttet deg av manusutvikling og gått på kurs hos Eratu litteraturskolen - hvorfor og hva fikk du ut av det?
I Norges Litteraturskole kom jeg i kontakt med et miljø av forfatterspirer som meg selv. Det var spennende å legge ut deler av boka og få konkret og konstruktiv kritikk. Og det var lærerikt. I tillegg har det vært nyttig å lære mer av de kursene Litteraturskolen holdt, om hvordan en fortelling bygges opp, hvordan man skaper spenning i en historie og hvordan skildringer finner balansen mellom det vi kan se og det vi kan undres over.
Likevel var det Litteraturskolens manusutviklingsprogram som løftet skrivearbeidet opp til det som i dag er romanen Aldebaran. Jeg lærte mye om sammenhengene i en fortelling, om hvordan en leser vil oppleve det som skrives og om grep som er nødvendige for at leseren skal henge med. Romanen Aldebaran opererer på fire ulike fortellernivåer. Dette krever at forfatteren holder tunga rett i munnen hele tiden for at ikke leseren skal bli forvirret.
Boken kommer ut på et lite forlag - hvorfor og hvilke fordeler gir det?
Det er vel litt tilfeldigheter som gjorde at rettighetene til Aldebaran endte opp hos Hobo Forlag. Men jeg er glad for at jeg fikk denne muligheten. Fordelen med et lite forlag er at de ikke har en stor portefølje av bøker å følge opp. Forfattervenner av meg som har debutert på større forlag, har opplevet å komme i skyggen av etablerte forfattere. Dette går på alt fra oppmerksomhet i media til reklame og markedsføring.
Aldebarans suksess er like viktig for forlaget som for meg. Det gjør at vi sammen lager lanseringsplaner og markedsplaner og at jeg får all den oppmeksomheten en forfatter kan ønske seg i forbindelse med en utgivelse.
Du har vært aktiv på forskjellige litterære blogger de siste årene - hvilken rolle synes du bloggverdenen har?
Bloggene har vært viktige for mitt eget skrivearbeid, særlig VG-blogg, Forfatterbloggen/Forfatterloggen og i det siste også Litteraturbloggen. For meg har det vært viktig å publisere det jeg skriver, selv om det bare er "dagens tanker", slik at jeg får trening i å bruke språket. Jeg skriver ofte, men dersom jeg bestemmer meg for å legge en tekst ut på nett, skriver jeg mer konsentrert og samvittighetsfullt. Det blir som en time i helsestudio i forhold til å jogge en tur. Samtidig får jeg tilbakemeldinger på det jeg har lagt ut. Nå er jo disse som oftest hyggelige og er sjelden (med noen unntak) direkte hjelp i skrivearbeidet, men det er inspirerende å bli lest og oppmuntrende å høre at folk liker det du skriver. Jeg tror blogging gjør oss flinkere til å bruke språket.
Har du planer om å gi ut flere bøker?
Jeg har skrevet en annen roman og noen noveller. Men disse er på et stadium som minner om førsteutkastet til Aldebaran. Og det var ikke særlig bra. Jeg har lyst til å lage en novellesamling. Novellekunsten fascinerer meg. Den er konsentrert og krevende. Samtidig er den kortfattet. Det er spennende å se hvor mye man klarer å formidle med få ord, uten å gå over i lyrikken, en genre jeg tror jeg skal holde meg unna.
Hva er dine beste tips til andre som skriver på et manus?
Vær tålmodig. Ikke gi opp. Men stikk fingeren i jorda og husk at du som regel er lenger unna et ferdig manus enn du tror. Jeg har de siste dagene sittet og lest gjennom aller siste utskrift av Aldebaran før den går i trykken. Jeg har sannsynligvis lest og jobbet med disse 70,000 ordene i til sammen over hundre komplette treningsøkter a 20-30 timer, der store deler av boka hver gang har vært korrigert og skrevet om. Til slutt må du bare si: Greit, dette er det beste jeg kan få til. Og så må du la andre dømme om det er bra nok.
Les mer og bestill boken hos Hobo forlag.
|