Nyheter fra Norges Litteraturskole

last ned teksten(word;57KB)

Norges Litteraturskole manusutvikling litteraturformidling tekstarbeid

Å skrive for å fortelle videre
av: Anders A. Fitje

Svanhild Hals Strøms sønn er autist, og i boken Min Sønn – Mitt Håp forteller hun om sin kamp mot helsevesenet og et stivbeint byråkrati, og om redselen for å miste kontakten med sin sønn. Hun forteller om et tungrodd norsk velferdssystem der man ikke ser hensynet til enkeltmennesker. Hun forteller også om sine gleder og sorger, og om den gaven det er å ha et autistisk barn i familien.

Svanhild Hals Strøm er en av mange som har gitt ut bok på eget forlag, Bjørgli Forlag. Kolofon har stått for det utgivertekniske, og Norges Litteraturskole har assistert på innholdssiden, med språkvask og korrekturlesing.

-Hvorfor ville du skrive denne boken?

-En kan si det var tosidig. Det emnet boken handler om, fra noen som har opplevd livet med en autist fra innsiden, er lite belyst ellers. Derfor
syntes jeg det var en utfordring i seg selv, å skrive om det. Det er for det meste fagbøker som er skrevet om emnet autisme, og da ofte oversatt fra andre språk. Jeg kaller en spade for en spade, for jeg har levd med problemene og
gledene det er å ha en autistisk sønn i huset. Dette ville jeg formidle
videre. Men også det fine det er å være mor for et funksjonshemmet menneske og den innsikten det gir i andre sammenhenger. Jeg har opplevd mye urettferdig behandling, og ønsker å kunne gjøre noe med det, forandre et tungrodd system. Det, kombinert med lysten til å skrive og til å kunne hjelpe andre i en lignende situasjon, ble til boken Min sønn – mitt håp.

-Skriver du for noen særskilte grupper mennesker, eller er dette en bok for alle og enhver?

-Jeg ønsker spesielt å nå helsevesenet (vernepleiere, sykepleiere, leger og tannleger) men også pedagoger som har med autister å gjøre i skoler, verna arbeidsplasser og boliger. Jeg tror boken vil kunne gi mange pårørende og mennesker rundt om mer innsikt i hvordan det er å leve med autisme, og det å ha omsorgen for et menneske som ikke er som de fleste andre.

-Hva betyr det for deg at boken nå er kommet ut?

-Det betyr svært mye for meg at boken omsider er kommet ut. Det er min første bok, men neppe min siste. Jeg har så mye jeg vil fortelle til andre. Mye av det jeg vil ha frem er hvordan et helsevesen dessverre ofte fungerer i praksis, og hvordan det i hvertfall ikke skal være. Jeg ser mange ting klarere etter å ha satt ord på dem.

-Hva synes du om responsen du har fått så langt?

-Mottagelsen av boken og salget har i det hele tatt vært utrolig bra. Det var direkte rørende. Siden jeg blant annet uttaler meg om helsevesenet rundt den enkelte, her min sønn, hadde jeg ventet meg mange kalde skuldre, men de uteble. Det å legge seg ut med helsevesenet er vel noe de fleste betenker seg. Men i boken sier jeg ikke bare hva jeg mener de takler på en feil måte, jeg prøver også å komme med innspill på hvordan det heller bør være.

-Hvordan er skriveprosessen? Samler du notater underveis, eller kommer alt ut på en gang, foran maskinen?

-Jeg samler nok noen notater underveis som i dette tilfellet, siden det er en biografi, men stort sett kommer alt ut på en gang foran maskinen. Jeg lever meg fullstendig inn i det jeg skriver. Tanker og ideer kommer fortere enn jeg klarer å skrive dem ned. Jeg må ha blokk og blyant liggende på nattbordet. En hendelse eller setning kan plutselig dukke opp i hodet.

-Boken er veldig personlig og virker veldig ærlig fra jeg-personen, altså deg. Har den vært vanskelig å skrive, eller har selve skrivingen gjort det lettere å bære på opplevelsene?

-Boken tok meg tre år å skrive. Jeg forteller om hans første atten år, atten år hvor jeg ikke kunne ta stort hensyn til meg selv. Det hadde jeg ikke tid til, med hus, hjem og andre barn. Jeg hadde mye angst. Angst hver dag, men også glede, kjærlighet til min funksjonshemmede sønn. Når jeg skulle gjenoppleve dette over så kort tid, oppdaget jeg flere ganger at det rant tårer nedover kinnene mine, men det var viktig for meg å skrive ferdig den aktuelle hendelsen. Etter hvert som jeg fikk vonde hendelser ned på papiret, ble de lettere å bære. Samtidig fikk jeg andre ideer om hvordan jeg skulle angripe problemene.

-Fortell litt om utgivelsesprosessen. Har du vært i kontakt med noe større forlag? I så fall, hva var dine erfaringer med dem? Om ikke, hvordan gikk du fram for å få gitt ut boken?

-Som førstegangs forfatter av et manus kontaktet jeg flere store forlag. Det tok lang tid før jeg fikk noe tilbakemelding. Svarene var både positive og negative. De syntes innholdet var bra, men var redd det ville være mest for en spesiell gruppe og ikke ville favne alle – for å bruke deres egne ord. Jeg følte de ville ”safe” og heller var ute etter et kjent navn på forfatteren, som de visste ville selge. Mine erfaringer med mange store forlag er at de holder å bli ”forgubbet” og tør ikke gå nye veier, ikke satse på noe ukjent.

Jeg lette på internett og fant firmaet Kolofon. Der fikk jeg en avtale med dem som var bra. Jeg ville slippe tid og krefter med leiting videre etter forlag. De ville bl.a. ordne med trykking av manus. Via dem kom jeg i kontakt med Norges Litteraturskole hvor jeg kunne få korrektur og språkvask. Jeg dannet Bjørgli Forlag, som er mitt eget og som jeg gir ut boken på. Prosessen har vært et samarbeid mellom Kolofon, Norges Litteraturskole og Bjørgli Forlag. Det har vært et glimrende samarbeid, og jeg anbefaler det til andre!

-Har du hatt noen litterære forbilder? Har du vært borti noen andre slike beretninger, eller andre skjebner, for å hente inspirasjon eller råd annet steds fra?

-Noen kjente litterære forbilder har jeg ikke hatt. Faktisk, da jeg startet med å skrive, var det mange som anbefalte meg å lese mest mulig andre bøker for å hente inspirasjon. Men det ønsket jeg slett ikke. Det jeg la i boken skulle være min egen historie, ikke påvirket av andre. Som mor til en autistisk gutt er jeg med i flere landsforeninger hvor det er pårørende med liknende skjebner. De, og han som boken handler om, gir meg inspirasjon.

-Til slutt, rent konkret: Hvordan har salget vært? Hva var utgiftene i forbindelse
med å gi ut boken, og har regnskapet gått i balanse?

-For de første hundre bøkene jeg mottok betalte jeg en sum på
ca. 25 000 kroner. Da var alt tatt med av kostnader. Dette er noe alle kan klare. Salget gikk strålende for mitt vedkommende, uten alt for mye markedsføring. En må selvsagt stå på en del og henvende seg til biblioteker, offentlige instanser av forskjellige kategorier, og skoler for å ta noen eksempler. Etter at de første hundre eksemplarene var solgt og jeg var kommet i balanse økonomisk, bestilte jeg nye. Denne gangen betalte jeg kun for trykking av bøkene. Nå kommer fortjenesten, på flere måter. Endelig har jeg fått formidlet det jeg satt inne med, men fortjenesten kommer nå også ut i kroner og ører slik at jeg kan skrive videre. Det å ha fått gitt ut det jeg har brent inne med, er for meg viktigst.