Nyheter fra Norges Litteraturskole

last ned teksten(word;30KB)

En overgripers beretning

I romanen Werner Pryms uutholdelige liv (Publica forlag) lar Solfrid Høgset en avviker og overgriper slippe til med sin beretning. Denne fortellingen brukte mange år på sin ferd fra en idé til ferdig bok. En ferd forfatteren opplevde som smertefull.

NL: Hva var det som fikk deg til å gå igang med å skrive en bok med et så spesielt tema?

- Jeg satte meg en dag til for å skrive et brev til en død person, for å be om tilgivelse fordi jeg ikke gikk i vedkommendes begravelse. Dette var noe jeg hadde angret på så lenge, sikkert 15 år, at jeg ville prøve å "skrive det av meg." Før jeg egentlig visste ordet av det, var jeg begynt på romanen. Jeg hadde møtt en rollemodell gjennom min jobb som terapeut. Han sa han skulle tvangssteriliseres fordi han hadde klappet noen jenter på baken. Det var begynnelsen. Så fanget historien meg og levde sitt eget liv.

NL: Hvordan var det å sette seg inn i – og gi språk til – en overgripers historie?
- Jeg opplevde prosessen som vanskelig. Jeg ble syk enkelte ganger fordi stoffet var så vanskelig. Jeg husker jeg kastet opp og gråt.
 
NL: Hvorfor bør vi lese om overgripere og avvikere?
Jeg synes det er svært viktig at vi bruker tid til å tenke på hva det egentlig er vi fordømmer. Historien forteller oss at en overgriper ofte selv er et offer. Vi utvikler oss bedre som mennesker hvis vi kan forstå i steden for å dømme. Dessuten mener jeg vi må skille mellom person og gjerning. For meg er personen hellig, hva man nå legger i det.
 
NL: Hva skjedde med manus etter at det var ferdig?
Refusjonene var forferdelige!! Jeg grudde meg til å gå i postkassen etter at manus var sendt inn. Jeg fortrengte tårer og sorg meget effektivt og bet tennene sammen. Det har tatt meg år å rette opp. Det gikk så langt at jeg bestemte meg for ikke å sende inn manus flere ganger, jeg syntes ikke jeg hadde helse til mer. Jeg tror jeg sendte manus til 5 forlag i to omganger. På svarene forstod jeg at flere tydeligvis ikke hadde lest manus. Andre sa det var bra, men at det ikke passet for dem å utgi. Atter ardre var irriterte og spurte om jeg hadde skrevet om overgrep mot barn for å få oppmerksomhet. Jeg fikk inntrykk av at jeg burde skamme meg. Derfor la jeg til sist manus i nattbordskuffen, og der ble det liggende i mange år. Men jeg har en sønn som stadig dyttet og dyttet på meg for å få meg til å være tøffere. - Drit i hva de sier, de kjenner deg jo ikke, sa han. Så bet jeg, bokstavelig talt, tennene sammen og gikk på med krum hals.  
 
NL: Hvilke erfaringer har du på godt og vondt med norske forlag?
Det har jeg egentlig ikke verken det ene eller det andre å si om. Jeg har forståelse for mengden av manus de får inn. Det er sikkert ikke enkelt å velge. Dessuten skulle jeg ønske så inderlig å ha en agent som kunne ta seg av alt dette foretningsmessige, gi råd, og hjelpe en stakkar som synes han/hun har noe de ville ha sagt. Jeg ønsker å slippe å bruke energi på forlagsbransjen, det hadde vært deilig. Ellers har jeg vel berørt temaet i forrige spørsmål.

NL: Underveis i prosessen jobbet du en periode tett med Norges Litteraturskole om
manus, hvordan var det og hvilke erfaringer gav det deg?

Det skal jeg si var en opptur! Mega! Endelig var der noen som tok meg alvorlig, som var interessert i det jeg skrev, og som støttet og hjalp. Ja, det var herlig. Noen ganger, når jeg ikke helt fikk til det jeg fikk beskjed om å forandre, og prøvde omtrent hundre ganger før setningen satt, hadde jeg alvorlige planer om drap, men det ble med planene. det er jeg veldig glad for. Svært bra samarbeid, utrolig tålmodighet fra skolen, og lærerikt, lærerikt.

NL: Til slutt satt du der med boken ferdig i hånden, hvordan var det?
- I dette forum kan jeg vel være helt nakent ærlig? For her forventes vel at jeg skal komme med et par hallelujaer og prisning av en overveldende følelse av lykke, men slik var det ikke, selv om jeg har gitt uttrykk for det til pressen enkelte ganger. Jeg vet ikke, jeg var matt, det er det beste ordet jeg kan finne. Prosessen var så lang, at all inderlighet og pasjon var drept. Jeg blir gladere hver gang noen sier at boken har vært så viktig for dem, at de har begynt å tenke. Det føles godt. Jeg tenker på et gammelt ord som sier, at du skal få alt det du vil ha, men ikke før du har mistet interessen for det. For å utdype dette en smule, kan jeg sammenligne denne romanen med et barn jeg har født, men som nå er så voksen at det må leve sitt eget liv. Jeg er mer opptatt av det nye, lille barnet som vokser, sakte, men sikkert på maskinen min.

NL: Hvordan har det vært etter at boken kom ut?
- Det har vært hyggelig. Som sagt mest glede med positive reaksjoner. Jeg var på bokdagen og leste fra boka i 20 minutter for en haug med mennesker. Det var sterkt. Jeg ble så beveget av stoffet at tårene rant. Jeg skjønner det ikke. Jeg hadde jo lest det hundrevis av ganger før, men plutselig ble det så utrolig bevegende. Da jeg til slutt så opp, satt nesten alle og gråt. Huff. Det var en lørdag, og da skal vel folk være glade? Så det beklager jeg. Jeg syntes egentlig ikke det var så innmari artig å signere boka. Jeg følte meg usikker. Dette er et lite sted. Jeg syntes jeg stakk hodet for mye frem, og var redd for å få det kuttet av. Ikke var der noen kø foran meg heller. Det ser ganske artig ut på tv, når der er kø. Jeg løste et kryssord som var veldig vanskelig, og hadde på meg en fin drakt. Når det endelig kom noen som ville ha boka signert, var jeg så nervøs at jeg nesten ikke kunne skrive navnet mitt.

NL: Hva er dine beste tips til de som sitter med et manus og ønsker å få det utgitt?
- Ta frem en annen person (i deg) som er tøffere enn deg, og få denne personen til å ødelegge seg selv i prosessen. Det kan kureres! Er du så heldig som meg, og får jobbe sammen med litteraturskolen, takk din skaper og Jørgen. Tenk deg at du jobber under taket i et sirkus, uten sikkerhetsnett, og hopp. Det er dumt å gå gravid hele livet. Fød barnet! Les og se "The Secret" og la tankene arbeide for deg.

NL: Kan vi vente oss flere bøker fra deg?
- Jeg har allerede skrevet to romaner som er ferdige. De ligger i nattbordsskuffen! En tredje er bare et foster på 30 sider. Ikke rare greiene, men skjønt på ultralyd!