Nyheter fra Norges Litteraturskole

last ned teksten(word;32KB)

Å skrive om fortiden – for ettertiden

Det startes stadig flere forlag – og det gis ut flere bøker. Mange nye forlag fører også til at det blir flere små og ”smale” utgivelser. En av de som nettopp har gitt ut en slik bok er Thore Rutledal, opprinnelig fra Hurumlandet og Larvik, nå bosatt i Torrevieja i Spania. I dette intervjuet deler han sine erfaringer om veien fra idé til bok. Rutledals roman Øynenes glød kom ut på Forlaget Norske Bøker i 2006. – Ikke legg manuskriptet ditt i skuffen for alltid, sier Rutledal.

Kjøp boken hos Bokkilden

NL: Hva handler romanen din om?
TR: Handlingen i romanen er lagt til et lite industristed i Norge på 1950-tallet. Det er en fortelling om det klasseskillet som den gang var utbredt, spesielt i små industrisamfunn - motsetningene mellom funksjonærstand (”de fine”) og arbeiderklassen. Jeg klarte aldri å godta dette. Boken følger min hovedperson Thomas som barn og ungdom. Han er i opposisjon til dette klasseskillet. Sentralt i fortellingen står kjærlighetsforholdet mellom Thomas og direktørens datter, hans nære forhold til moren, en mor han forguder, og hans vennskap med eneboeren Evert. En original litt eldre svenske, og som også er veldig sentral i boka. Denne boken handler om kameratskap, barndomsforelskelse og ungdomskjærlighet. Men også om hat. Denne vonde følelsen som ikke vil slippe tak i ham, når han trenger det motsatte - varme og kjærlighet.

NL: Hvordan har din vei fra idé til bok vært?
TR: Jeg begynte å skrive da jeg måtte slutte å jobbe. At jeg ikke lenger hadde helse til å utføre en jobb kom som et sjokk på meg. Tross alt er jeg en ”voksen” mann, og etter 43 år i jobb var det slutt. Da fikk jeg et ”fly på veggene” syndrom og kjøpte meg en PC. Etter å ha ”lekt” litt med den en stund, kom tankene om å skrive min historie til mine barn og barnebarn. Mine barn har alltid hatt en trygg tilværelse, i motsetning til hva jeg hadde på 1950-tallet. Det var det klasseskillet som den gang fantes på enkelte industribygder som jeg ble en del av. Forskjellen på de fine og de andre, og jeg var i sistnevnte gruppe. Jeg var utrolig glad i min mor, men med en ustabil far levde jeg alltid med frykt for hva som kunne skje med henne. Derfor satte jeg meg ned og begynte å skrive om mitt liv. Den gang hadde jeg aldri tanker om å gi den ut som bok. De tankene kom mye senere i prosessen. Jeg skrev hver dag, helt til jeg ble lei av både meg selv og historien. Da ble det lagt ned i en skuff.

NL: Jobbet du alene med teksten, eller lot du andre se den?
TR: Jeg har jobbet med teksten alene hele veien. Dette skulle jo bare være noe til mine etterkommere, og jeg hadde ingen planer om å gå videre med den. Men når jeg tenker på det i ettertid hadde jeg kanskje en boktanke, siden jeg la det i skuffen, og ikke ga det fra meg der og da!

NL: Du deltok på Litteraturskolens skrivekurs. Hvilken betydning fikk det og hva syntes du om kurset?
TR: Jeg deltok på Litteraturskolens skrivekurs i Spania i 2005. Skrivelysten min fikk meg til å melde meg på det. Og da var det gjort! Jeg lærte mye om skriving av Jørgen som hadde kurset, ting som jeg aldri hadde tenkt på tidligere. Og så hadde kurset en hyggelig atmosfære hele tiden. På grunn av dette kurset ble historien tatt frem igjen. Jeg tenkte at jeg kunne forsøke å bruke noe av det jeg hadde lært på kurset til å skrive om historien. Rett etter fikk jeg beskjed om at jeg hadde kreft, og da var avgjørelsen tatt. Da var det bare å skyve sykdommen helt bakerst i hodet, og skrive for terapiens skyld. Jeg ville ha tankene inn på noe helt annet.

NL: Boken kom ut på Forlaget Norske Bøker. Hvordan var den prosessen og hvilke erfaringer gjorde du deg?
TR: På grunn av sykdommen sendte jeg ikke dette manuset til de store forlagene. Følte at jeg hadde dårlig tid, og jeg visste jo ingenting ettersom jeg skulle opereres. Jeg leste om Forlaget Norske Bøker på nettet, og sendte manuskriptet inn dit. Jeg fant ut at selv om jeg måtte være med på å betale for produksjon og markedsføring, så mente jeg at en bok var et bedre minne etter meg, enn en bunke løse ark! Og at prosessen er lettere på et sånt forlag visste jeg, men jeg visste også at de ikke ga ut alt. At det ikke bare var å sende inn et eller annet, for så senere å få tilsendt en bok. Det var en fin prosess hele veien, fra lesing av manuset, til det hele ble avsluttet med språkvask. Jeg hadde et kjempefint samarbeid med Sigmund Sørum av redigeringen av boken.. Og det at jeg selv kunne kjøpe og selge mine bøker, var også med på at jeg benyttet meg av dette forlaget. Ja, jeg er veldig fornøyd med Forlaget Norske Bøker, hyggelige mennesker og det viktigste av alt, de holdt tidsfristene sine!

NL: Hvordan føltes det å holde den ferdige boken i hånden?
TR: Det ble veldig mye følelser da jeg holdt min egn bok i hånda første gang. Min datter hadde den med seg fra Norge da hun besøkte meg på sykehuset her i Spania. To dager etter operasjonen visste jeg at jeg var i mål! Jeg hadde fått min historie til mine barnebarn mellom to permer. Akkurat der og da, i de omgivelsene jeg befant meg i, føltes det veldig sterkt!

NL: Hvordan har det gått med boken etter at den kom ut?
TR: Salget har gått mye bedre enn jeg hadde forventet! Selv om ikke dette var hovedgrunnen til at jeg skrev boken, så er det jo en tilfredsstillelse og vite at det er noen som kjøper den. Salget begynte allerede på sykehuset, til norske pasienter! Jeg er glad for at jeg har fått positive tilbakemeldinger fra leserne. Jeg satt noen dager og signerte bøker i den norske bokhandelen på det skandinaviske senteret her, og fikk god anledning til å spørre kunder som hadde kjøpt boken om de var fornøyde. Ennå har jeg ikke fått negative tilbakemeldinger. Jeg har spurt om ærlige svar, og fått høre at boken fenger og er lettlest. I de bokhandlene hvor jeg selv har presentert boken, har jeg bedt innehaverne om å lese boken før de tar den inn. Jeg ville jo ikke dumme meg ut! Ellers er det jo hyggelig å høre fra Forlagsentralen at det går ut noen eksemplarer over hele landet.

NL: Har du planer om flere bøker?
TR: Ja, det har jeg faktisk. Derfor har jeg meldt meg inn på Norges Litteraturskoles skriveverksted, Eratu.no, der jeg får kyndig hjelp av andre skrivende, og faglig hjelp fra konsulentene. Det neste prosjektet er et barnebokmanus. Jeg skrev et kapittel i uka og sendte til mine barnebarn. Rart med det når en bor så langt fra dem. Disse ”lesebrevene” tenkte jeg at jeg kanskje skulle gjøre noe mer med. Jeg får se, jeg har fått fin hjelp av de skrivende inne på Eratu!

NL: Hva er dine beste tips til andre som vil gi ut bok?
TR: Jeg vet ikke om jeg er i stand til å gi noen tips til andre som vil gi ut en bok. Det må vel kanskje være at om de stopper opp med skrivingen, så er ikke løsningen å legge det du har skrevet ned i første og beste skuff. Kanskje for en stund, men gi ikke opp! Søk råd om du trenger det, men ikke gi slipp på stoffet ditt og det du har å fortelle!