Nyheter fra Norges Litteraturskole

last ned teksten(word;77KB)

Norsk krim fra Filippinene

Roar Sørensen har oversatt over hundre spenningsromaner av forfattere som Robert Ludlum og Clive Cussler. Nå gir han ut sin egen actionkrim som har fått tittelen Magellans kors. Bokens helt, ekspolitimannen Stein Inge Olsen, også kalt Stingo, har i likhet med forfatteren utvandret til Filippinene.

Kjøp boken hos Bokkilden

Først av alt: Gratulerer med boken! Etter å ha oversatt så mange bøker,  hvordan har det vært å skrive sin egen bok?

Tusen takk! Jeg skrev og utga to romaner på åttitallet, så jeg er ikke helt fersk som forfatter. For spøk kaller jeg disse to bøkene mine "ungdomssynder"; jeg skrev dem begge da jeg var i begynnelsen av tjueårene. Men til tross for at de fikk jevnt over bra kritikk, ble de raskt glemt. Salget var heller ikke noe å skryte av. Derfor bestemte jeg meg for å legge forfatterambisjonene på hylla. Dårlig økonomi, skilsmisse og gjeld tvang meg til å fokusere på inntektsgivende arbeid. Dermed ble det å oversette bøker i stedet.
Men det er klart det er mye morsommere og mer givende å skrive sine egne ting, så allerede i 1995, det året jeg flyttet til Filippinene, begynte jeg så smått å børste støvet av de gamle forfatterambisjonene. Jeg skrev på forskjellige manus innimellom oversettelsene, men jeg manglet tid, overskudd og penger. Det ble etter hvert veldig stressende og slitsomt. Romanskrivningen gitt ut over oversettingen, og oversettingen gikk ut over romanskrivningen.
Til slutt begynte jeg å tro at jeg aldri ville bli noe annet enn oversetter, så det var en befriende og vidunderlig følelse da det for noen år siden endelig begynte å løsne og Magellans kors ble antatt.

Roar Sørensen

Hva er den største forskjellen på å oversette og å skrive en bok selv? Er det noen fellestrekk?

Den største forskjellen ligger naturligvis i skapelsesprosessen. Som oversetter får du en bok som allerede er skapt, din jobb er så å gjenskape den i norsk språkdrakt. Som forfatter må du selv skape boken fra første til siste bokstav. Du må med andre ord planlegge mye mer, konstruere plott, skape troverdige karakterer, tenke komposisjon, utvikle stoffet og dikte en spennende og interessant handling. Alt dette slipper du som oversetter, det er allerede gjort. Likevel er det mange fellestrekk. Som oversetter må du også konstruere helt nye setninger med dine egne ord basert på dine egne erfaringer og kunnskaper – og på ditt eget skrivetalent, som på godt eller vondt vil lyse av hver side. Ofte må hele avsnitt gjenoppbygges og skrives om for at de skal lyde troverdig på norsk. Dette krever oppfinnsomhet, stor språkbevissthet, dikteriske evner, tekstinnlevelse og disiplin – med andre ord de mest fundamentale egenskapene også en forfatter bør være i besittelse av.
For øvrig er det bare en myte at en forfatter ikke samtidig kan være en god oversetter, eller omvendt. Ofte rister jeg på hodet når jeg ser det klønete språket forfattere med over ti romaner bak seg, presterer å servere sine lesere. De mangler rett og slett språkbevissthet, ja, de skjønner ikke engang selv hva som er galt og dårlig. Kanskje fordi forlagets konsulenter er redde for å kritisere dem eller tråkke dem på tærne, hva vet jeg. Vi oversettere, derimot, er tvunget til å finslipe språket vårt for hver eneste setning i bok etter bok, og det slås knallhardt ned på hver minste, lille ortografiske feil, hver minste, lille språklige skjevhet og uklarhet. Enhver skjønnlitterær forfatter burde ha oversatt minst 4-5 romaner. Det er en meget god skole å skrive med bundet mandat!

Kan du beskrive kort vegen fra de første ideene til Magellans kors og til boken som nå finnes ferdig i bokhandelen?

I likhet med de fleste andre manus gjennomgikk også Magellans kors mange forvandlinger fra idé/unnfangelse til ferdig produkt. Først var det en kjærlighetshistorie på 650 sider, full av asiatiske myter og sagn. Den falt ikke i smak hos noen forlag, så etter fire år la jeg det prosjektet helt vekk, ikke uten en viss bitterhet, for det krever ganske mye tid og arbeid å skrive 650 sider. Dernest skrev jeg et nytt manus med samme tittel, denne gangen en thriller. Men selv om den fikk veldig bra mottakelse og nesten ble antatt med en gang på et av de store forlagene, skjønte jeg under omarbeidelsene at jeg heller ikke denne gangen hadde truffet blink, verken med hensyn til språk, handling eller tema. Jeg var rett og slett ikke fornøyd; jeg syntes det ble for middelmådig. Derfor la jeg også dette manuset vekk. Ett år senere tok jeg så fatt på den boka som i dag står i bokhandelen. Den skrev jeg, til tross for sykdom, på et halvt år. Dette manuset var mye lettere å skrive fordi jeg denne gangen fant en tone jeg syntes fungerte. Denne tonen, eller stilen, gjorde det mye enklere og ikke minst morsommere å skrive.

På ett tidspunkt brukte du konsulenten hos Eratu – litteraturskolen i arbeidet med manus – hvorfor det og hva fikk du ut av det?

Jeg ønsket å få friske øyne til å se på manuset mitt, ikke bare de samme forlagskonsulentene hele tiden. Personlig syntes jeg at dette var en veldig fin erfaring. Det ga meg først og fremst lyst og inspirasjon til å jobbe videre. Eratu har kompetente fagkonsulenter, utdannede litteraturvitere, som kan hjelpe en forfatter med å holde riktig kurs under manusarbeidet. De ser de store linjene, og det er det ikke alltid så lett for en forfatter å gjøre når han/hun jobber med stoffet. Ofte "ser man ikke manuset for bare ord", for å snu litt på et kjent uttrykk.
Det er i grunnen en dum oppfatning at en forfatter bør "skrive i et vakuum" inntil boka er ferdig. Å ha kompetente og interesserte konsulenter med deg under skriveprosessen, er en enorm støtte og hjelp. Mitt inntrykk er at amerikanske, skjønnlitterære forfattere benytter seg mer av slikt enn norske. Jeg har knapt oversatt en engelsk eller amerikansk bok der ikke forfatteren har brukt minst en side på å takke alle dem som har hjulpet ham/henne under arbeidet med boka. Slikt er uvanlig i Norge, uten at jeg skjønner hvorfor. Er det flaut å innrømme at man har brukt kona eller samboeren som konsulent, eller, gud forby, lest en "selvhjelpsbok for forfattere", eller vært innom en litteraturskole? Som sagt gir jo slikt utelukkende inspirasjon og økt skriveglede. Og selv garvede forfattere kan plukke opp nyttige tips. I dette faget blir ingen noensinne utlært. Derfor: Hatten av for Eratu. Jeg vet at dere har hjulpet mange kjente forfattere med manusene deres.

Hvilken rolle synes du kriminallitteratur har og hva håper du å bidra med?

Kriminallitteratur er jo i prinsippet det samme som skjønnlitteratur, og dens rolle har vel alltid vært en kombinasjon av underholdning og ny innsikt. Jeg heller dog mer til det første enn det siste. Jeg synes for eksempel ikke at kriminallitteraturen bør politisere seg selv; det er alltid storyen, og måten den er fortalt på, som bør stå i fokus. Få kjøper en krimbok for å lære noe nytt om politikk, eller om diamantsmugling i Afrika, for den saks skyld. De kjøper boken for å bli underholdt, for å le, gråte, smile av handlingen, for å bli fortryllet og begeistret av utsøkt skrivekunst, og for å kjenne spenningen i brystet hver gang man blar om til en ny side. Det viktigste for en skjønnlitterær forfatter er derfor, etter min mening, ikke å kjede leseren. Ikke på noe tidspunkt kan han/hun tillate seg dette.
Jo visst inneholder Magellans kors såkalt brennbart politisk stoff – modellen for en av hovedpersonene er endog mannen som kanskje blir Filippinenes neste president – men det er historien som er viktig for meg, det å underholde leseren, få ham eller henne til å kose seg med boken. Noe annet mål har jeg egentlig ikke. Som forfatter har jeg ingen rett til å vente at noen skal bli mer interessert i filippinsk politikk etter å ha lest boken. I et litterært perspektiv er dette også helt uinteressant. Slik informasjon finnes det jo i dag uansett tonnevis av på Internett. En helt annen ting er at mange lesere synes det er ekstra pirrende og interessant, dvs. mer underholdende, å lese en roman som er bygd på "virkelige hendelser", slik Magellans kors er. Og kan jeg bidra med litt "ny innsikt", så hvorfor ikke? Poenget er: En skjønnlitterær forfatter som skriver for å belære sine lesere, vil fort finne karrig grunn. Da bør han/hun vurdere å skrive en sakprosabok i stedet.

Du utvandret selv til Filippinene for fjorten år siden – hvordan har det vært å skrive for norske lesere når du befinner deg så langt hjemmefra?

En merkelig følelse. Faktum er at jeg ikke har vært hjemme i Norge en eneste gang på 14 år, ikke engang på ferie. Jeg har rett og slett ikke hatt tid eller råd. Men dette ble et lite problem for meg under skrivningen. Når man har bodd så lenge i et annet land, er det en fare for at man lar være å forklare ting som for meg er en selvfølge, men som for norske lesere er helt ukjent. Det falt meg for eksempel ikke inn å forklare i boken hva en "jeepney" er, fordi dette er det mest vanlige framkomstmidlet på Filippinene. Det må være minst en million av dem. Men slikt kan jeg selvsagt ikke tillate meg; alle ukjente ting må/bør forklares om det skal brukes i storyen. For å unngå dette problemet, ble det et poeng for meg å utelate mye slikt eksotisk staffasje, som mange forfattere bare tar med for å imponere leseren, uten at det har noen naturlig plass i historien. Man kan lett drepe en bok med for mye lokalkoloritt. Litt er ok, men alt med måte.

Får vi følge Stingo i flere bøker?

Jeg har handlingen klar for en ny Stingo-bok, men jeg har ikke begynt å skrive den ennå. Først vil jeg se om Magellans kors faller i smak. Klart jeg ønsker å skrive flere Stingo-bøker, men det er ikke lett å etablere seg i det norske bokmarkedet. Noen klarer det ikke engang etter ti bøker. Uansett er det ekstremt vanskelig å leve av å være forfatter. Man skal ha litt flaks, treffe godt og skrive ekstra bra for å lykkes. Ofte er det tilfeldigheter som avgjør.

Hva er dine beste tips til andre som drømmer om å få gitt ut bok?

Først må man finne ut om man har talent. Det er helt meningsløst å kaste bort år av sitt liv på noe man rett og slett ikke har evner til. Det er vanskelig og tungt nok for dem som har talent! Jeg sier ikke dette for å ta motet fra folk som elsker å skrive, men av og til er det bedre med en brutal sannhet i startfasen enn hundrevis av bitre nederlag senere. Et tips kan være å melde seg inn i Eratu, for eksempel, og be om en ærlig vurdering. Eller sende noe til et forlag. Da får du raskt vite hvor du "står".
Man kan selvsagt gjøre som mange forfattere så kjekt anbefaler: Skrive så krampa tar deg, jobbe med tekstene dine så svetten siler, skrive om og skrive om, aldri gi opp, stå på, ikke la konsulenter ta motet fra deg, osv., men dette er råd som kan ødelegge livet for mange mennesker. Ikke alle har anlegg for matematikk eller musikk heller. Og det hjelper ikke å øve 12 timer om dagen hvis man overhodet ikke har talent.

Men har du talent, faller det lett for deg å skrive og elsker du å pønske ut historier, så er det bare å gå på med krum hals! Skriv! En god idé kan være å lese og laste ned alt du finner av skrivetips på nettet. Det finnes tonnevis av slikt – alt fra hvordan man skal skape karakterer og lage et plott til hvordan man skal selge stoffet sitt til forlag.

Men la meg komme med en advarsel: Det kan bli en tung og vanskelig vei. Vær forberedt på motstand. Konsulenter og redaktører i norske forlag er brutale og ubarmhjertige. De er ikke betalt for å være hyggelige, for å si det sånn. Du skal ha sterk rygg for å tåle at mange års knallhardt arbeid blir avfeid med to hånlige setninger av en forlagsredaktør.

Til gjengjeld blir da selvsagt gleden over å lykkes så mye større! Når du sitter der med boken i hånden, og får vite at noen mennesker har kost seg med hva du har skrevet, da glemmer man lett forsakelser og slit. For til syvende og sist er det dette alt dreier seg om for kunstnere og underholdningsartister: Gi noe til publikum, gi leseren noe, glede og underholde dem som har brukt penger på å kjøpe boken din.