Nyheter fra Norges Litteraturskole

last ned teksten(word;52KB)

Norges Litteraturskole manusutvikling litteraturformidling tekstarbeid

Vinnarane snakkar ut
av: Anders A. Fitje

Tre personar vann premie i romankonkurransen som Norges Litteraturskole arrangerte like før jul. No har Litteraturskolen prøvd å finne ut litt om deira metodar og erfaringar rundt skriveprosessen. Vi har vore ute etter kva det er som inspirerer dei, og kva dei ventar seg av skrivinga i nær framtid. Kort sagt: vi har spurt, og dei har svart.

”Uendelig fortvilelse og brukkne håp”
- fem spørsmål til Linda Skårbrevik Klakken

Linda Skårbrevik Klakken er 25 år, og arbeider som frilansjournalist og er student ved Skrivekunst-akademiet i Hordaland. Ho er fødd i Ålesund, og bur i Bergen.

- Kva får deg til å skrive? Kva set deg i gong?

- Først og fremst god litteratur. Både tradisjonell litteratur og nyere verk. Jeg har egentlig ingen faste rutiner for skrivinga, det går stort sett av seg selv. Rent praktisk leser jeg mye lyrikk for å bli bedre til å beskrive detaljer i det prosaiske. Det er mange forfattere som ornamenterer tekstene sine på den måten, og det kan man lære mye av.

- Teksten avslører ein inngåande kjennskap til fotballsporten. Er det viktig for deg å kjenne godt til miljøet du skriv om?

- Det kan være en fordel å ha kunnskap om emnet man skriver om, men det trenger ikke være avgjørende for om historien blir god eller ikke. Jeg tror man må forsøke å åpne skikkelsene man beskriver i teksten, gjøre dem runde i stedet for flate, og på den måten unngå at de blir ”pappfigurer” i historien. Jeg har prøvd å kombinere egne erfaringer med fiksjon, da. Research om Nottingham Forest har også kommet godt med. Men det er en utfordring å skulle finne de riktige ordene, og bruke dem på riktig sted.

- Er det viktig for deg at du identifiserer deg med hovudpersonen?

- Nei, ikke nødvendigvis. Når man skriver, tror jeg forfatteren legger igjen et lite avtrykk av seg selv i teksten uansett– vi bruker karakterer vi har møtt, ord og uttrykk vi har snappet opp, og erfaringer vi har gjort oss underveis. Jeg tror det er større sjanse for at jeg sympatiserer med hovudpersonen enn for at jeg identifiserer meg med ham.

- Du går på Skrivekunstakademiet i Bergen. Kva gjev det deg som forfattar?

- Både mine medstudenter og lærere hjelper meg på veien til å bli en bedre forfatter. Og de er gode venner, i tillegg. Vi har tekstgjennomgang i plenum, får konstruktiv kritikk og oppmuntring, samt generell teoretisk kunnskap om litteratur. Ved å arbeide som vi gjør, får vi øvelse i kritisk lesning – og da blir vi også mer oppmerksomme på hvordan vi selv kan videreutvikle våre egne skriveferdigheter. Og Bergen er jo en flott by!

- Kvar er du om fem år?

- Forhåpentligvis har jeg gitt ut en bok eller to, men jeg vet ikke. Vi får se!

”Inn på mitt område”
- fem spørsmål til Birgitte Lange

Birgitte Lange er 37 år, og arbeider som leiar i ein friviljug organisasjon. Ho er fødd i Bærum, og busett i Oslo.

- Kva er det som set deg i gong med å skrive?

- Samtaler med andre, litteratur, avisinnlegg og tv-serier. Stimuli som setter i gang mine egne tankeprosesser som igjen fører til skriving. Jeg er avhengig av vekselvirkningen mellom ytre stimulans, og tilstrekkelig tid alene til å tenke og til å skrive.

- Les du mykje anna litteratur under skriveprosessen, eller stengjer du slikt ute?

- Jeg leser mye, hele tiden, hele livet. Når jeg lager mat, sitter på trikken, om kvelden, alltid. Jeg har aldri vurdert tanken på å ikke lese mens jeg skriver. Jeg leser mye forskjellig, mye amerikansk og engelsk fiction av nye forfattere, en favoritt for tiden er amerikanske A-M. Homes. Glitrende språklig. Jeg leser også biografier, politiske essays, samfunnslitteratur av ymse slag. Jeg er også storforbruker av magasiner, ukeblad og aviser. Fra Se og Hør via Red til Samtiden. Et kjendisintervju i kan sette i gang like mange tankeprosseser som et essay i Morgenbladet.

- Teksten din har ein del likskapstrekk med filmar i same sjanger, psykologiske thrillerar; med referansar til Stanley Kubricks Eyes Wide Shut til dømes. Tenkjer du for deg scener visuelt, som i ein film, når du skriv?

- I denne boken gjør jeg det. I andre ting jeg skriver er jeg ikke så opptatt av dette. Men jeg prøver meg ut med en ny metode i denne boken, for å se hvordan det fungerer for meg. Det er spennende å leke seg med modeller og former, noen ganger fungerer det, andre ganger ikke. Det skal bli spennende å se hvor jeg ender med denne boken.

- Tidlegare har du gjeve ut boka Venner for harde livet, saman med Marit Slagsvold. Kva er skilnaden / skilnadane på å skrive ei fagbok og å skrive skjønnlitterært?

- Hovedforskjellen er selvfølgelig mellom fiksjon og fakta. I en fagbok (Venner for harde livet er for øvrig en debattbok og ikke en fagbok) må alle fakta sjekkes og dobbeltsjekkes, teksten skal være balansert, nyansert og grundig. I skjønnlitteraturen er det ingen slike rammer. Alt står og faller med om teksten oppleves troverdig hos leseren, om den som leser henger med. Men det er likevel vanskeligere å skrive skjønnlitteratur, synes jeg. Fordi du selv hele tiden må dra teksten videre, du får ingen hjelp av andre tekster, disposisjoner, bakgrunnsinformasjon. Det er både mer givende og krevende på samme tid. Det språklige synes jeg er like vanskelig i begge genre.

- Kvar er du om fem år?

- Det er umulig å si. Jeg jobber kontinuerlig med å få plass til mer tid til skriving i livet mitt, men hvor stor plass skrivinga har om 5 år vet jeg ikke. Det er gleden ved å skrive som er viktigst for meg, ikke nødvendigvis at det blir til noe publiserbart. Jeg håper likevel at jeg om 5 år har fått enn enda større lomme i livet mitt enn i dag til skrift og ordproduksjon. Det er i skriften jeg er mest meg selv.

”Eg er høfleg, men ikkje til å stole på”
- fem spørsmål til Lars Haugen

Lars Haugen er 32 år og arbeider som journalist. Han er fødd på Laksevåg ved Bergen, og bur og arbeider i Vadsø i Aust-Finnmark.

- Kva er det som set deg i gong å skrive?

- Det er eg sjølv som set meg i gong med å skriva. Og ein ulukkeleg kjærleik til språket.

- Denne opninga vi har fått, har både noko av den svarte bygderealismen i seg, samstundes som den her og der verkar uverkeleg, surrealistisk. Er det viktig for deg å skrive fram ein annan versjon av røyndomen?

- Røyndomen er ein skjør konstruksjon, ein ikkje uttalt konsensus oppstått av kor mykje me trur av forteljingane me fortel kvarandre eller oss sjølv. Om du seier bygderealismen er svart, medan eg seier han er blå, kva farge har han då i røynda? Korleis me opplever røynda, er sterkt farga av korleis me opplever oss sjølv. Det at røyndomen i teksten synest oppløyseleg, upåliteleg eller rett og slett uverkeleg, er kan hende eit uttrykk for at han som fortel, ikkje heilt trur på forteljinga si om seg sjølv. Målet er at teksten ikkje skal vera på eitt plan eksistensialistisk og på eit anna plan “bygderealistisk”, men at han fullt ut skal vera båe delar. Jamvel bygdefolk har ein eksistens å slita med (tenk berre på “Fred” av Garborg), og eksistensielle erfaringar er ikkje noko me har isolert frå det livet me lever.

- Er det viktig for meg å skriva fram ein annan versjon av røyndomen? Tja. Ein annan versjon enn kva då? Eg trur det er viktig for meg å skriva fram min versjon av røyndomen. Ikkje i håp om at han er heilt annleis enn alle andre sin og difor særleg verdifull, men i håp om at der finst berøringspunkt. Språk er jo grunnleggjande eit kommunikasjonsmiddel.

- Kva forfattarar inspirerer deg?

- Nesten alle, på ein eller annan måte. Nokre til å prøva det same som dei gjer, nokre til å prøva noko heilt anna. Alle desse ulike stemmene i litteraturen er inspirerande. Dei viser kor stort språket er. Kor mange rom der finst å gå inn i. For å beundra, for å dekorera eller for å pussa opp.

- Eg-personen verkar samansett, vanskeleg å verte klok på. Er han ein eksistensiell detektiv?

- Eg trur han trur han er, på same viset som Don Quijote trur han er ein edel riddar i kamp mot dragar og monster. Men eg trur sjølvbedraget til Sigbjørn (namnet til eg-personen) er mindre komisk, og mindre nobelt, enn den spanske helten sitt. At ein person er samansett og vanskeleg å verta klok på, må no forresten vera det beste ein kan seia om ein oppdikta figur. For slik er jo folk. Samansette og vanskelege å verta klok på.

- Kvar er du om fem år?

Ein plass i verda, vil eg håpa, i lag med dei eg likar best å ha rundt meg. Litterært sett er eg kan hende litt nærare det uttrykket eg søkjer.